UKENS STED PÅ HVALER: KUVAUEN

Kuvauven:
Paradis på jord

Litt som Espen Askeladd, gikk en adskillig yngre Rolf Utgård på ”tangane” ved Kuvauven med bror sin. Hvem brydde seg vel om skolebenken, når man kunne finne skatter havet hadde skylt i land?

Tekst: Ingrid Østang

Et rep, noe plank, flaskepost eller kanskje en tom tobakkspose? Ja, for alt kan jo brukes til noe. Det mener han den dag i dag også, Rolf Utgård (66), der han går mellom fredede sjøbuer, strandasters og strå i sin mors paradis, Kuvauven. 

Kuvauven for sjøfolk
Det var opprinnelig én slekt som eide sjøbuene i Kuvauven. De tilhørte dem som drev og bodde på Vauver-gårdene. 

De var brødre og fettere, disse ”vauverne”, og sammen eide de alle buene, sier Rolf.

Det er ikke godt å si hva som er opprinnelsen til navnet Kuvauven, men noen tror det har med ”våg” eller ”bukt” å gjøre. Vauver-kilen var et trygt sted å legge til så langt tilbake som i Vikingtida. Senere har Vauver vært hjemsted for noen av landets fremste båtbyggere, loser og sjøfolk – og etter hvert også fiskere. 

Sjøbuer med sjel
Malerbua, Agnesbua, Rasmusbua, Petterbua med sin grønnmalte dør og Notbua. Bare noen av navnene på de 13 buene i Kuvauven. De ytterste buene kalles for ”pølsebuene”, fordi de ligger bak holmen ”Pølsa”. 

Den eldste sjøbua i Kuvauven er fra 1871. Veldig mange av buene på øya ble satt opp under ”det store sildefisket”, som pågikk fra 1870-tallet og fram til 1900. Da kokte det her, kan Rolf fortelle.

Det finnes over 100 sjøbuer på Vesterøy. Et par av de eldste er bygd i tømmer, og kan dateres til tiden rundt 1850. Sjøbuene ble brukt til å ta inn og lagre garn og nøter. Når det ikke var sesong, lå redskapene til tørk i buene. 

Alle buene er bygd av rester fra gamle hus og det man ikke trengte hjemme. Før i tida, brant man aldri opp et hus. I stedet ble det tatt ned og brukt om igjen, sier Rolf

Omtrent samtidig som sildefisket starta, satte stenhuggerne i gang. 

Stenhuggerne var aktive her helt frem til 1970-tallet, men det gikk sakte, men sikkert nedover. Storhetstida var fra slutten av 1800-tallet fram til på 30-40-tallet, forteller Rolf.

 

Hvalers glanstid
Siden 1970-tallet har Kuvauven vært freda. I dag er det ønskelig at buene ikke brukes til annet enn det de har vært brukt til før. 

Når det skal gjøres vedlikehold, må eierne av buene søke riksantikvaren. Det koster mye penger. Det er ikke bare, bare å holde vedlike og ha ansvaret for et helt museum, forteller Rolf. 

Derfor leies buene ofte ut til badegjester. Alternativet er, som Rolf sier, at buene forfaller og detter sammen. Han skulle selvfølgelig ønske at havna fortsatt var et levende sted, og i bruk som fiskerhavn. Allikevel, Rolf er sjeleglad for at buene blir tatt vare på. 

I min verden er disse sjøbuene det fremste vitnesbyrd og de mest synlige historiske minnesmerkene over glanstida på Hvaler, sier han. 

For selv om mellomkrigstida er kjent for den store depresjonen, skjedde det et oppkom innenfor fiske på vestre Hvaler på den tida. Stor optimisme, framtidstro og fiske som en levevei når alt annet svikta.  

Forlatt havn
Men tidene har forandra seg. Stillheten har for lengst senka seg over havna i Kuvauven. Det begynner å bli lenge siden Rolf sin bestefar, brisling-fiskeren, satt i sjøbua i Kuvauven og lot garna gli mellom sterke never. Vi må bla mange sider tilbake i livets album for å finne de siste hardtarbeidende fiskerne, med pipa i munnvika og tjæresvart kaffe i koppen. 

Fordi det aldri har vært bilvei ned til Kuvauven, ble havna forlatt som fiskerhavn ganske tidlig. Derfor var det heller ingen som satsa på rekefiske her som på resten av øya, forteller Rolf.

Allikevel, han føler sterk tilknytning til landskapet her ute. Til sjøbuene, kysten, tangene og havnene. 

Mors paradis
Sterk tilknytning til området hadde moren hans, Randi Utgård, også. Og spesielt til Kuvauven. For henne var Kuvauven selve paradis på jord. Hun skrev to bøker om plassen, og en tredje om sjøbuene og fisket på Vesterøy i samarbeid med Rolf. 

Hit kom mor hele året. Hun hadde en egen, liten badeplass. Noe av det siste hun gjorde før hun døde, var å bade i Kuvauven, erindrer Rolf.

I det nordavinden stryker over landskapet og blåser klart, kaldt vann inn mot land, bøyer Rolf seg ned og plukker opp et gammelt rep. For Rolf er det ikke bare et rep. Nei, som den gamle ”vraker´n” han er, er det en skatt. Noe som kan brukes til så mangt. Han går videre med lette steg, sjekker festet på den over hundre år gamle skutemasten ute ved Not-bua, og sier den må forbedres. Og det er ikke bare gamle båtfester han Rolf er vant med å sjekke: 

Jeg er vokst opp med å sjekke garn og tener. Det tenker jeg på hver eneste morgen når jeg står opp. 

For når sola strekker seg over en nyfødt dag, sjekker Rolf om det har kommet epost på pc´n eller meldinger på mobilen.

Da er det som å dra tener eller garn, sier Rolf og lar sitt gutteaktige blikk gli over Kuvauven, stedet han kjenner så godt. 

 --------------------

Ramme: 
Kuvauven
Kuvauen er en smal kile på øya Vesterøy på Hvaler.
Her finner du flere små sandstrender godt beskyttet mot vinden. 
Innerst på østsiden av kilen har Riksantikvaren fredet det idylliske sjøbumiljøet med båtfester og brygger. 
Den siste bua ble bygget på midten av 1930-tallet. 
Kuvauen var havn for både fiskere og loser. 
De største båtene lå fortøyd ute i kilen. De mindre båtene og losbåtene var fortøyd til land. 
Losbåtene lå fortøyd med baugen mot utløpet slik at de lett kunne stikke til sjøs.

UKENS STED PÅ HVALER

Når det Lauer og lir…

En gang fantes et yrende fiskesamfunn på Lauer, der mennene sto opp i otta for å dra på sjøen og unga hadde egen skole. Men tidene forandra seg. I 1949 ble den siste ekte Lauer-gutten født. Møt Gunnar Syversen, rakker´n fra Sildebaugen.

Tekst: Ingrid Aarrestad Østang - Visit Hvaler

Båten skjærer gjennom blikkstille vann. Augustsola har kasta tusen diamanter som ligger og gnistrer på toppen av det dype, blå. Vi går i land på Lauer, øya der Gunnar Syversen ble født for 67 år siden – tatt i mot av sin egen far.

Scroll ned

V

 

 

 

 

 

 

Når isen brister…
Dratt ut med sterke fiskerhender, så Gunnar dagens lys på kvinnedagen i 1949. Og selv om våren normalt sett kommer 14 dager tidligere til Sildebaugen, var det vinter og drivis som rådet denne dagen. 

På grunn av drivisen, kom ikke jordmora seg ut til oss. Derfor var det faren min som fikk jobben som jordmor…eller ”jordfar”, forteller Gunnar. Den gang var det fortsatt fastboende på Lauer. 13 fastboende-hus faktisk. I ett av dem, det som lå aller lengst unna de andre, i sundet mellom sør- og nord-Lauer, vokste Gunnar opp. Sildebaugen het plassen.

Sildebauegen

Hit hadde Gunnars forfedre funnet veien fra indre Østfold i 1870-årene. Bestefaren hans ble bare kalt for Albert i Sildebaugen. 

- Jeg skal visstnok være like ham, så jeg ble kalt for Lille-Albert, forteller Gunnar. Og med et rungende skrik startet barndommen for ”Lille-Albert”, mens havet ulmet og isen bristet. 

Gunnar Syversen

Familien til Gunnar Syversen. Faren til Gunnar Syversen er den unge gutten nederst til venstre i bildet. Fotografiet er fra 1915.

Scroll ned

V

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tidlig krøkes…
Det er lett å se at Gunnar er båtvant. Selv begynte han å kjøre båt som 7-åring. Det fantes ingen annen råd. Til skolen på Kirkøy måtte han jo komme seg, og sjøveien var eneste måte. Sommer som vinter. Alene. 

- Jeg kjørte båt fra Lauer til Skjærhalden annenhver dag. Deretter gikk jeg til Brekke skole. Det var i alle fall en times tur hver vei, erindrer Gunnar.

Vinteren var uforutsigbar. Når isen la seg, kunne de gå hele veien over. Men på grunn av skipstrafikken som den gangen passerte mellom Homlungen og Lauer, ble det ofte råk i isen. 

- Da hadde vi en liten robåt som vi brukte. Faren min dro den, og så gikk vi ved siden av. Regelen var at hvis isen brister, skulle vi hoppe ombord i båten, forteller Gunnar. 

Scroll ned
V

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Barndommens paradis
Til tross for at vinden blåste og været kunne være hardt, var øya et paradis for Gunnar. Selv om det ikke fantes andre barn enn søsknene å leke med, led ikke Gunnar noen nød. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

- Jeg kan ikke huske at vi kjeda oss. Havet var vår lekeplass, og vi hadde det så gøy som bare rakker´n. Når det var mye vind, lekte vi havari ute på skjæret, sier Gunnar. 

”Captain Blood” kalte de gamle Lauer-fiskerne ham, etter en gammel cowboy-film som hadde blitt vist på Hvaler kino i tidligere tider. 

- Av en eller annen grunn stempla de gamle meg med det navnet. Jeg var vel en røver. Nå er jeg mer som et lam, flirer Gunnar.

Scroll ned

V

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

"Jeg er her hver eneste måned. Det er oppdraget mitt. Her kjenner jeg meg hjemme. Røttene mine er her."

- Gunnar Syversen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Illegal far
Det var ikke bare Gunnar som hadde nerver av stål ute på Lauer. Gunnars far, Andreas, drev illegal virksomhet under krigen. 

- Han satte flyktninger i land i Sverige, forteller Gunnar mens han myser mot to ærfugl-familier som ligger og vipper på vannskorpa. 

På grunn av næringsvirksomheten, kom det tidlig telefon til Lauer. Den ble viktig i det illegale arbeidet. Når telefonen ringte og noen ba om fire kilo fisk, betød det som oftest at Gunnars far skulle ha med seg fire flyktninger over til Sverige. 

- Han kjørte når det var dårligst vær. Mest mulig vind, mørkest mulig, ikke månelys – og helst storm, forteller Gunnar.

Det var en like stor sjanse å ta – hver gang. Til slutt holdt alt på å rakne, og familien Syversen måtte flykte. I januar 1944 var det sin egen familie Andreas bragte over til friheten. De kom ikke tilbake til Lauer før krigen var over. 

Å elske en øy


Det er lenge siden krigen nå. Farens store vågemot i høy sjø og storm hører fortiden til. Familien flytta fra øya i 1961, og lenge sto plassen ubrukt. Gunnar var lei av Hvaler. Lei av livet utenfor allfarvei.

Men, da Gunnar fant kona si som 18-åring, snudde det. Hun så nemlig potensiale i plassen, og nå er de der så ofte de kan.

De er stolte av øya si, Lauer-folket; vil verne om den. Og det kan vi vel forstå? Her ute hvor himmelen velter seg over dypt hav, hvor måkene hviler på småskjæra og sola bader øyriket i et mangfoldig fargespekter. Det er vakkert og rått. 

- Jeg er her hver eneste måned. Det er oppdraget mitt. Her kjenner jeg meg hjemme. Røttene mine er her, sier Gunnar.

På lette ben spretter han opp på et svaberg, og bort til en renne fra istiden som bratter seg ned mot havet. Han er fortsatt smidig, Gunnar, og sklir lekent ned renna. Akkurat som han gjorde da han var barn.  

Det setter seg i kroppen sånt noe, vet du. Ja, sånn er det å elske en øy. I alle fall en øy som Lauer.

BILDETEKST TIL BILDET: Det lille øyriket Lauer ligger ut ved havgapet og har et imponerende rikt planteliv, tross det karrige og værutsatte landskapet.På bildet er det strandkål som har klort seg fast i en kløft innerst i en liten vik blant svaberg og skall av blåskjell. Foto: © Eirik Dahl - Visit Hvaler

KURIOSA LAUER

  • Det sies at Lauer kommer av ”lave øyer”. Befinner du deg noen nautiske mil utenfor, kan du nemlig knapt se Lauer.
  • Lauer består av fire øyer, nord-Lauer, som er det vi kaller Lauer, sør-Lauer, Mellomholmen og Sva-Lauer. 
  • Lauer-øyene ligger 10 minutter med båt sydvest for Skjærhalden på Hvaler. 
  • Det er ca. 35 hytter på Lauer. 
  • Det er ingen fastboende på Lauer lenger.
  • Tidligere var Lauer et viktig senter for det omfattende sildefisket som foregikk på Hvaler. 
  • Hvalers største fiskemottak holdt derfor til på Lauer fram til 1970-tallet. 
  • Da fastlandsveien kom, ble det kroken på døra for næringsvirksomheten. 
  • Det første bygget som møter deg i det du går av fergen på Nordre Lauer er den nye, koselige kystledhytta som man kan leie for en billig penge.  Dette er det tidligere fiskemottaket. 
  • Bestilling av hytta gjøres på www.oslofjorden.org, eller du kan ringe Oslofjorden Friluftsråd på telefon 67 55 49 90. 

KART LAUER

 

Map data ©2016 Google

Terms of Use

Report a map error

500 m 

Avslutningsvis: Scroll ned for å se et godt tips til utfluktssted på Lauer

V

 

Tips til

turmål

og badeplass

på Lauer

 

En molo på Nord-Lauer fører deg ut til holmen Rødskjær. Her er det et fint friområde og flotte bademuligheter rett ut fra svabergene. Soltilbederne har behagelige skålgroper i svaberget her som gjør oppholdet til et herlig velbehag.